Like sikkert som at det blir desember, blir det førjulskonsert med Vintermåne. Heldigvis.
De kommer igjen hvert eneste år, fyller scenen med levende lys og rekvisitter med bygdis-tilsnitt. Deretter fyller de den store salen med vakker velklang til glede for dem som er kommet for å lytte. Og dem blir det flere av for hvert eneste år. Snart blir det ikke plass til alle.
Velkjent form
Vintermåne har sin egen, helt karakteristiske stil. Har du hørt dem en gang, er du aldri i tvil om hvem du lytter til neste gang du hører dem. Kanskje er det Anne Gravir Klykkens fantastisk klare og uttrykksfulle stemme, kanskje er det Frøydis Groruds smakfulle traktering av fløyte og saksofoner som gjør det. Kanskje er det Torjus Vierli med sin elegante behandling av tangentene.
Eller selvsagt, det er kombinasjonen av dem alle, den særpregede folketonejazzen som man blir fan av umiddelbart, selv om man verken har et forhold til jazz eller folkemusikk fra før.
Kjent tekst, ukjent tone
Noe av det som gjør en julekonsert med Vintermåne spennende, er Anne Gravir Klykkens evne til å finne fram varianter av de kjente og kjære julesalmene til toner som vi vanligvis ikke hører. Som denne gang, da vi fikk «Mitt hjerte alltid vanker» til en nydelig melodi fra Aust-Agder, og oppdaget teksten på nytt,
Til julekonserten stilte Vintermåne som vanlig i utvidet versjon, med sine faste hjelpere. Helge Norbakken preger lydbildet med sin kreative håndtering av perkusjonsinstrumentene, og Tor Egil Kreken er stødig og pålitelig med sin kontrabass.
Og så er det selvfølgelig Åsmund Nordstoga, da. Ikke bare leverer han vakker sang på landets vakreste dialekt, men han bidrar med glimt i øyet, og byr til og med Anne opp til dans midt under konserten.
Nytt og gammelt
Verken Nordstoga eller Vintermåne har noen ny cd-utgivelse å øse fra i år, men allikevel klarer de å fornye konsertprogrammet tilstrekkelig til at vi som er gjengangere blant publikum får litt nytt å glede oss over, samtidig som vi får oppleve mesteparten av det vi har gledet oss til gjenhør med.
Ikke minst gjelder det Tarjei Vesaas’ uforlignelige barndomsminne i fortellingen «Det var en gang», som det vil være et folkekrav at vi får høre Åsmund Nordstoga lese for oss hver desember så langt inn i framtida som vi kan skue.
Og når Vintermåne har sunget «Det lyser i stille grender», da kan jula bare komme.
Tekst og foto: Olav Graasvold, Varden
